Til faen med perfeksjonismen

-Kamerat E.

Det er få krefter i samtida mer destruktive enn perfeksjonismen. For meg er det klart hvordan den stadig sniker seg inn som en destruktiv kraft som bryter ned dem som prøver og ønsker å gjøre en forskjell, enten det er i det såkalte profesjonelle eller det såkalte frivillige. Jeg har sett hvordan perfeksjonismen institusjonalisert bryter ned folk som egentlig bare ønsker å gjøre et hederlig virke. Så kan vi diskutere hva som egentlig kreves og hva som er godt nok, men etter min mening er vi i dag alt for opptatt av at ting skal måles etter en alt for høy standard, enten den er vår egen eller noen annens. Om vi virkelig ønsker frihet må vi ta et oppgjør med denne tendens. Hvor mange forfattere har vi ikke mistet, hvor mange viktige samfunnstemmer, ved norsk lærernes blod fargete penn? Hvor mange har ikke bukket under, etter utallige overtidstimer, for en enkel presentasjon på jobb eller studiested? Jeg er ikke i tvil perfeksjonismen er en svøpe som holder deg og meg nede.

Men hva skal vi gjøre? Du spør meg. Jeg har selvsagt ikke, og kommer heller ikke heller å påberope meg, et universelt svar. Derimot tenker jeg, og det er min strategi som jeg en gang lærte fra en gammel raddis som var min lærer, at gi litt mer faen. Det er ikke egentlig vanskeligere enn at du kanskje blir møtt med litt enkel hverdagsmotstand. I praksis handler det ganske enkelt om å bare ta deg den tida du trenger, og likevel ha tid til alt annet du gjør, og slaske nok der du ikke ser nytten i det som skjer. Min farfar sa meg en gang at hans fremste dygd var latskap, han var en mann i kapitalens tjeneste, og en livsnyter. Mantra var i alle fall ikke å gjøre mer av det som bare var bra på overflaten. Min disponentbestefar hadde nok funnet det, eller var ganske nære. For hva er det som driver oss? Drømmen om perfeksjonismen drivet frem av andre? Hva er det? Hvor kommer denne tanken fra? Hva kan vi gjøre med den?

Så enkelt, men akk så vanskelig, å gjøre opprør mot sjefen. Ofte blir du spilt opp mot dine kolleger. Du blir møtt med fortellingen om den lydige medarbeider som nærmest, men bare nærmest gitt diskursene om arbeidslivets humanitet, ofrer seg selv for å innfri ekstra uten å føre timer på overtid. Om du noen gang har vært på en bedrift med fleksitid så har du sikkert reflektert over hvordan det også kompromitterer dine uproduktive øyeblikk i løpet av arbeidsdagen? Om du ikke har gjort det bør du i alle fall reflektere. Du manipuleres og fanges inn hver eneste dag. For deg som enda ikke er i arbeidslivet, men som streber, av en eller annet grunn, etter å være der, og tror at dynamikken i gruppearbeid er tilfeldig… det er ikke det! Du læres opp til en tilforlatelig harmoni, der du alltid må prestere og om du ikke gjør det får du kjenne på vreden til gruppen. Det ligger i dette en usunn dynamikk, et press på deg for å trene deg til en lojal selvpisker. Det er langt mindre drøyt enn det høres ut, vi ser det hver eneste dag. Jeg undres hvor er studentene som hyller dem som bare dropper de såkalte pliktene i kollokviet, eller bare dropper ut av studiet og finner noe bedre å bruke tida på?

Du må tenke sjæl og mene… eller enda bedre slakke på jobb. Arbeidsgiveren tærer på ditt overskudd. Jeg vet at det er noe melodramatisk over den setningen, som den er av 1800-tallet. Men trodde du at alt ble bra med kapitalismen etter et par tiår med generasjon Gerhardsen? Kapitalen, eller staten for den del, er ikke blitt noe bedre enn det var tilbake den gang. Tro ikke at du er mindre fremmed i din hverdag og ditt liv i dag enn du ville ha vært. Dette er mer brutalt enn som så, men jeg vill si at når de med makt projiserer et perfeksjonismens ideal på deg er det for holde deg nede.

De evaluerer deg ikke som person, bortsett fra at det er det de gjør. De ønsker å vekke dine indre demoner og gjøre deg til lydig tjener. Du har kanskje hørt at de ikke setter karakter på deg som person? Jeg hørte dem ofte si det tilbake i skolen, og for noe tull. På individplan kanskje ikke, men når summen i karakterboken skal regnes ut er det likefullt det de gjør. Du blir målt opp mot et samfunnsideal du selv ikke har hatt mye du skulle ha sagt om. Du dras inn i en tenkemåte du aldri selv valgte å bli del av, men som du ikke kunne si nei til. Perfeksjonismen ligger bak, og sakte gjennom tiår med skole risses den inn som et idemessig mantra i din bevissthet. Du blir preget med en tanke om at ingen ting egentlig er godt nok. Du lærer alltid å evaluerer deg selv, og dermed måle deg opp mot ett eller annet ideal. For hver rød strek ligger det en føring om å inndisiplinere. Jeg vet det godt, selv har jeg sittet på begge sider, jeg har vært din sensor, jeg har satt røde streker og jeg har vært hen som har slitt med kjettersk ordstilling og lekene ideer. Som sensor gjorde jeg min jobb, min plikt, i håp om at min oppdragsgiver skulle være tilfreds… lærere, byråkrater er primært systemets tjenere.

I organisasjonslivet skulle en kanskje trodd at det forholdt seg andreledes? En skulle tro at det som omtales som frivillige sektor skulle være et fristed. Det kan jeg bare avkrefte med en eneste gang. Det er overhode ikke slik at bare fordi noe er frivillig er det hevet over perfeksjonismens tyranni. Etter mine år i frivillig sektor er jeg av den overbevisning om at kravene der er mulig enda hardere og mer uttalte enn i arbeidslivet. Selv har jeg følt på det som en befrielse å gå til arbeid, der har jeg på mange måter hatt et fristed fra forventingene. Måtte aktivismen være et unntak… Frivillighet er ikke egentlig et overskuddsprosjekt, det er mer noe du forventes å delta i. Det er som om du deltar i en dugnad for å dekke over svakhetene ved det kapitalistiske samfunnet. Et sted der du må slite for å lappe sammen bitene av et samfunn som egentlig ikke lar seg sammenlappe. Et sted der du føler at du aldri strekker til. Slik at du som kanskje følte på overskudd kan bli utbrent til den grad du går tilbake til ditt vanlige arbeide. Jeg skal ikke bli mer konspiratorisk, bare mer opprørsk. Eller faen, du leser videre, gi faen, mitt korte råd til deg!

Jeg ber deg, gjør det halvveis og ikke anstreng deg. Husk du skal ha tid når kvelden kommer til øl, fest og kjærleik. Husk du skal leve for og leve. Ikke tenkt på dem du angivelig svikter ved å ikke overprestere, de kan gjøre vell så bra som deg. Ikke tenk at du ikke er viktig om du ikke lykkes etter andres standard. Du blir aldri bra nok for perfeksjonismen. Gjør det enkelt, og gjør det med engasjement og kjærlighet og frihetslyst. Vit når nok er godt nok. Still spørsmål ved kollektivets standard, men husk du skal opp i morgen og leve dagen. Du må ikke være redd for om noen prøver å projiserer dårlig samvittighet på deg. Bit tenne sammen og mumle et eller annet tilbake, eller bedre fortell dem at perfeksjonismen kan dra til helvetet. For er det ikke egentlig der den kommer fra? Uten at jeg skal trekke frem gamle myter om slanger og fikenblader. Det er bare en arvesynd. En innebygget hybris i kapitalismen, eller var det noen som nevnte det der med profitt og aksjonærer?

Kjære leser, som tross dette arme forsøk forsetter å lese, fuck perfeksjonismen! Tørr og si mer nei, nei til sjefen, nei til familie og nei til venner i frivilligheta. Vær litt mer slask. Gå der du føler, sov når du kjenner deg trøtt, drikk når du er tørst og gjør det du har lyst til. Finn glede ved det du holder på med og gjør det som ikke gir glede. Gi litt mer faen med andre ord, ikke vær redd. Ikke bry deg så mye og lev med at resultatet ikke er perfekt. Middelmådighet og tilstrekkelighet burde være våre ideal. Mitt råd er ikke la din indre higen etter å bli målt med en ytre målestokk dominere deg. Og stå opp mot dine indre demoner og for all del ikke kritiser andre. Forslitt, ja, men ta da litt kontroll selv og senk skuldrene på egne og andres veiene. Eventuelt velg deg bedre folk å sette som målestokk. Den dagen noe ikke er gøy er det ikke gøy lenger, og hvem har sagt at du ikke kan bytte beite? Hvem sin standard er det du legger til grunn, og på hvem projiserer du din egen standard?

Og om du skulle få trøbbel ved å lese disse rådene… kan klagen ikke rettes til meg. Dette er et essay skrevet med mål om alt annet enn perfeksjonismen og høye mål etter litt mange øl. Sorry du får ikke min sympati om du må lære den harde veien, men jeg er med deg i kampen på en eller annen måte. Beklager jeg gir faen, men håper du også gjør det. Og begrav den jævla perfeksjonismen din først som sist, for hvem er det som tjener på den?

Til faen med perfeksjonismen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: