Et skeivt blikk på døden

-Urokråka 

Løvet visner og faller av, alt det grønne fryser, skrumper inn blir dekket av rim og snø, snø vi setter spor i, reiser byggverk av, som snart viskes ut og smelter hen. Alt er tilslørt av mørke. Mørketida er over oss verden har lagt seg til å sove, de tunge merkedagene henger over oss, transminnedagen, verdens aids dag overalt blir vi minnet om døden. Døden henger over oss familiejula full av minner om tidligere juler og om mennesker som ikke er med oss mer. Det er noe jeg liker med vinteren, alle følelsene som kommer opp til overflata, hvor levende du føler deg når kulda biter det i kinnene. 

Jeg har bestemt meg for å forkaste frykten for døden, for å benytte enhver anledning til å stirre døden inn i ansiktet, aller mest vil jeg forkaste dikotomien, den binære tanken om liv og død, jeg tror ikke livet og døden er motsetninger på noen annen måte enn at de er to sider av samme sak. Jeg elsker livet jeg elsker å føle meg levende derfor er døden min venn, var det ikke for døden så ville vi ikke ha liv. Uten vinteren ingen vår. Jo mer sårbar jeg føler meg jo mer kaster jeg meg inn i livet med alt jeg har. Når jeg dør vil jeg komposteres og jeg vil høre på “Gold” av Spandau Ballet, jeg vet ikke hvorfor riktig, men den sangen har dype assosiasjoner med dødens paradokser for meg, den får meg til å føle på trass, nei vi er ikke udiskuterbare, men jo det er vakker, det er skjønn destruksjon, og det er skjønn naivitet som går i destruksjonen uvitende, naken elskende. Vi skal dø vi også men vi skal leve og de kan ikke skilles fra hverandre. De er del av samme syklus.

Jeg skulle ønske vi hadde flere rituelle måter å tilnærme oss døden på, å snakke om den. I transmiljøet brukes ordet “dead name” for å omtale navnet du fikk tildelt av dine foreldre, det er ikke fordi det er et dødt navn, et navn du har gravlagt, men fordi det er navnet du kommer til å begraves med. Navnet som står i papirene dine navnet de som ikke kjente deg vil knyte om halsen din. Jeg liker denne kyniske, “vel vel de kommer til å kalle meg det når jeg er død” greia på ett vis, jeg har respekt for mørk humor. Men jeg liker også konseptet med ulike identiteter og navn til ulike tider, kanskje vi skulle konstruert oss helt nye identiteter å gå inn i døden med? Ritualer for å feire døden, feire vår vitale kraft. 

Jeg skulle ønske vi kunne ikke bare gjøre døden skeiv gjennom å bryte ned binære tanker om døden som livets fiende, men også ved å  finne måter å forholde oss til skeiv død på. Skeive aktivister har lange tradisjoner for å mobilisere rundt død, både ved å arbeide gjennom å forhindre død og gjennom å bruke døden. Det er noe rebelsk både i skeivt liv og skeiv død, vi lever på tross av at “dere” ønsker oss døde og når vi dør så er det ikke fordi vi underkaster oss “deres” vilje. Vi skal heller ikke være for opphengte i skeiv død, noen ganger får du inntrykk av at skeiv ikke forventer å leve, blir nesten overrasket når livet fortsetter å rulle ut foran dem, vi må planlegger for døden absolutt men vi må planlegge for livet også, vi må stirre livet i ansiktet. (Er det nå jeg skal kaste med frampå å anbefale “The Care We Dream Of: Liberatory and Transformative Approaches to LGBTQ+ Health” av Zena Sharman som avslutten med to vakre tekster om skeiv død og dødsritualer)

Ett av ritualene jeg har rundt sen November tidlig Desember er å se “Tørke aldri tårer uten handsker” som for meg framstiller vitaliteten i AIDS krisa, trassigheten vel så mye som døden, den gir meg en morbid form for livsgnist i mørketida. En annen framstilling av død jeg har tenkt på i det siste er fra Neil Gaimans sandman, der treffer sandmannen og døden et menneske som mener at døden er litt for mainstream for han og at han ikke ønsker å bli med på det, så døden oppfyller ønsket hans, gjør han udødelig, men sandmannen sjekker hvordan det går med 100 års mellomrom, ønsker han fortsatt å leve videre? Jeg forstår ikke selv helt om han da får velge å bli dødelig igjen hvert 100 år. Men jeg tenker dette er noe som gir mening for meg. Om jeg skulle være udødelig ville jeg tatt det i små porsjoner, for å føle at jeg levde måtte døden være et valg, en mulighet. For hva er livet egentlig uten? Livets sykluser blir forstyrret om døden ikke kommer å banker. Så jeg gleder meg over å en gang skulle dø, det gir meg trøst og glede at det hele blir foldet inn i eksistensen på nye måter. Vi pakker ikke snømannen i fryseren, vi anerkjenner at den kommer til å smelte og at det er en del av hele greia.

Holder døden deg varm denne vintern?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: