PRIDE-ANGREPET – refleksjoner over en ikke uventet tragedie, showet fortsetter

-Tekst: Kamerat E.

-Foto: Valja

Natt til 25. juni 2022, klokken 01:14, midt i Oslos skeive bardistrikt løsnes skudd. To mennesker blir drept og 21 kommer fysisk til skade. Et angrep under pride og et angrep på skeive. Det er mye å skrive om det som skjedde, mange analyser som trengs. Det er et stort rom for å prøve å lete etter svar på hvordan det meningsløse nok en gang kunne ramme. Likevel, som en som var der, både rett ved når det skjedde og som siden kunne observere de ulike reksjonene er det noen refleksjoner som jeg ønsker å komme med. For en som selv har erfaringen fra terroren sommeren 2011 var det gjenkjennbart og anderledes denne gangen. Den varme juninatten, da festen brått ble avbrutt av skarpe skudd. Det er på ingen måte noe unikt ved at skeive blir angrepet, at angrep rettes mot utesteder eller folk i festlig lag eller under pride. Eksemplene, også fra Skandinavia, på at vold rettes mot skeive er mange. Fra hvem volden kommer varierer. Hva som ligger bak varierer tilsynelatende også, men mest på det overfladiske plan. Kjent er det at høyreekstreme og religiøse fanatikere, folk hvis hat mot skeive er artikulert, eller folk som høster inspirasjon fra dem, i de fleste tilfeller er de som står bak. I begge tilfeller er de de samme grunnleggende autoritær, dogmatiske og reaksjonære ideene og idealene som ligger under. Ofte deler de også de samme løgnfortellingene om skeive. Vi kan se en delt målsetting om å skulle rense samfunnet gjennom å begrense friheten og livene, ja eksistensen, til de som er anderledes. En tankerekke der den skeive i seg selv blir en som må elimineres. I dette blir den skeive person i seg selv legitimert som mål for bruk av vold. I seg selv en voldelig og autoritær tanke som leder til vold hos noen, men som om det skulle vært innført som politikk uansett ville akkompagneres av vold i statlig regi for å tvinge folk inn i rekkene, slik den norske stat brukte voldsmakt mot skeive, eksempler kjent er volden og maktbruken legitimert mot homoseksuelle til 1972 og transpersoner frem til 2016.

Gjenkjennbart var støtten fra fjern og nær. Det samme var reaksjonen på skarpe dødbringende skudd umiddelbart der de skjedde på dem som var der. Likevel er det ikke Utøya igjen. Det er ikke rosetogene tilbake. Det er ikke bare gater fulle av kjærlighet, som i seg selv også da var en historie med forbehold den gang, for denne gang var skytteren ikke «en av oss», bortsett fra at han nok også i like stor eller liten grad som i 2011 var og er akkurat det, et produkt av det samme samfunnet og det samme hatete og den samme typen voldsfantasier. Psykiatri eller ikke, inspirasjonen kommer fra det ytre og ikke det indre. Allerede er det de som prøver å spinne hat og rasisme på bakgrunn av hendelsen natt til 25. Helt utenfor rimelighet trekkes en mindre krets av fanatikere og voldspopagandister inn i en hat retorikk, der de fremmes som universelle representanter for den jevne person med muslimsk bakgrunn eller religion. En historie like falsk som den er giftig. Kontrasten til 2011 hvor den jevne kristne, tross terroristens eksplisitte religiøst ladet tale og estetikk, helt og holdent slapp å bli knyttet til påstander om korstog og borgerkrig mellom de rene og de andre. Og like selvfølgelig som den jevne kirkegjenger eller for den del vanlige presetere i kirken ikke klandret for 22. juli burde det nå være like selvfølgelig at den jevne moskegjenger ikke har noe skyld eller ansvar for pride-angrepet. Det som skjer er den form for å konstruere en fortelling om en kollektiv blodskyld der en enkelthendelse brukes til å konstruere en kollektiv antagoniserende fortelling. Enden på en slik kollektiv antagonisering er ikke pen. Skinnegangen fra kollektiv antagonisering leder til krematoriet. Forsøkene på å så splittelse mellom ulike grupper marginalisert er i seg selv en fascistisk strategi, den er verken ny eller ukjent. Det er få ting mer motbydelig enn de som i går spredde propaganda og hat mot skeive, og nå, etter volden kollektivt presenterer seg som de skeives venn i et forsøk på å kollektivt antagonisere folk med muslimsk bakgrunn.

Blodet som ble spilt pride-natten i Oslo er på hendene til hatpredikantene som hver dag forteller konspirasjonsteorier om Fri, falske fortellinger om skeive, de som fremstiller transkvinner som sexualpredatorer eller dyrker sin moralske aktverdighet og anstendighet som et våpen mot skeive. De falske og ekle nettkrigere, uavhengig av religion og credo som har satt seg et mål å bekjempe det som i egne øyne er synd og urenhet. De som vill rense verden og som ikke ser ut til å se, om de da ikke er det helt bevist, hvor dehumaniseringen leder hen. De har blod på hendene når noen inspirert av dem, eller de fortellingene de forteller, trekker våpen. Denne gangen kan vi ikke unngå å se det vi som kollektivt kanskje prøvde å fortrenge i 2019 og 2011. Det er den dehumaniserende retorikken og konspirasjonsteoriene som er som en skadelig gift inn i en påvirkbar hjerne. Som samfunn er det på tide at vi innser at det er budskap og fortellinger som er lik livsfarlige såkorn. Når de først er sådd i samfunnet vokser de og sprer seg mer og mer, og sakte og like fordømt sikkert, vokser de og til slutt ligger du der og kjenner hvordan du sakte kveles, for pust og frihet. De siste årene har vært ille; i det rommet som er skapt av de liberale og forståelsesfulle, konservative og de som tenker at det ikke angår dem har hatfrø mot skeive fått vokse. De velmenende liberale, de tolerante, har blitt de som gir de intolerantere og autoritære og anti-frihetlige tankene et rom og et klima og vokse i. Det er sikkert dem som lever i den villfarelse at ideer ikke er farlige, men hva annet er det egentlig som er farlig?

Det er nå dags for oppgjør med alle de reaksjonære strømningene som har fått lov til å vokse frem og med de som har latt det skje. Jeg kjenner på sinne, bitterhet, men ikke overraskelse. At noen trekker våpen mot folk på pridefest er på ingen måter noe uventet, hvem skytteren er var i mindre grad det essensielle, dessverre, for mange tilsynelatende ulike, men akk så like, grupper deler viljen til å påføre skeive skade. Selv har jeg lest ordskiftet på nett, det som ligger offentlig på Facebook fyller meg med økende redsel. Så da skuddene ble løstnett natt til lørdag var det som varslet. Det jeg har følt på i måneder at lå i luften ble på mange måter forløst da skudd overdøvet partymusikk, latter og lystige samtaler. Ingen bør føle på annet enn bitterhet og sinne, og sorg. I større grad enn i 2011 burde ingen nå kjenne på følelse av å være overrasket. Inne i meg var det som jeg viste at noe kom til å skje, jeg hadde håpet at det ikke kom til noe at det bare ble med ubehaget og frykten. Illusjoner er det ikke mange igjen av 11 år etter 22. juli. Kampanjen mot skeive har mange ansikter, når hat-retorikken dyrkes er det ingen grunn til å bli overrasket over resultat.

En kan ha forståelse for et valg om å ikke fullføre en festival etter en slik hendelse som natt til lørdag. Like fult, terror og frykten for vold må aldri bli det avgjørende for om en skal feire pride eller ikke. En biskop nevnte på radioen at en aldri kunne være helt trygge, at ikke all verdens sikkerhets tiltak ville være til hjelp, men at en ikke måtte bli lammet av frykten. Da den organiserte paraden ikke ble gjennomført må alle, takke alle de tusener av vanlige folk som brøt oppfordringen om å holde seg hjemme og tok til gatene og marsjerte til der skytingen hadde skjedd. Etter en lang natt og en morgen med en rekke forpliktelser var det få ting som gledet meg mer enn tusener som trosset besluttingen om å ikke gå. Sentralt i det toget som gikk fra Grønnland, langs ruta der paraden skulle gå var medlemmer av Salam, Skeiv Verden, og Reclaim Pride Oslo. Et tydeligere signal kunne ikke vært sendt. Skeive med muslimsk bakgrunn gikk i fremste linje. Hadde ikke de gått hadde fortellingen nå vært en annen. Men som vi alle husker fra 22. juli er det ikke nok med rosetog alene om handlingen videre uteblir. Når skeive folk i Oslo selv valgte å gå ut i gatene og trosse frykten for terror og vold var det ikke uten historiske skeive paralleller. Det er i den skeive historien ikke førstegang en tiltenkt festparade har blitt til en langt mer alvorlig prosesjon. Om det ikke hadde vært noen som gikk hadde det vært et nederlag og en fallitterklæring av dimensjoner. Det hadde vært å sette den skeive kampen tilbake og et signal om at vold virker for å kneble ropet fra de skeive stemmene. Ropet mot det hatet og den forfølgelse folk lever med, også i Norge fortsatt i dag. Skeiv kamp er ikke bare glede, bak glitter, regnbuer og fest ligger en bitterhet og en trass. Det har kanskje vært enkelt å glemme, enkelt å overse, men 25. juni 2022 kom det frem i Oslos gater, et opptog som mer enn noe viste at pride ikke handler om det lette og sorgløse. Det er spørsmål om liv, frihet og rommet for en skeiv eksistens i samfunnet det egentlig handler om. 50 år siden Norge avkriminaliserte sex mellom menn var det vanlige skeive som reddet dagen da de tross risikovurderingene til myndighetene selv tok ansvar og tok til gatene. De trosset frykt og hat. Ingen leder koordinerte det, men i den spontane markeringen var alle de verdier og hele det budskapet om frihet som har ligget der siden den aller første pride sommeren 1970 – et år etter at aktivister trosset volden fra politiet på Stonewall Inn. Det er ikke «flåter», sponsorer og statlige etater med behov for å rosavaske seg som utgjør kjernen i pride, det er skeive folk.

Det var på en kveld der folk var ute for å feste og more seg at skuddene falt. Svaret var typisk, med den samme trassighet som ved den spontane marsjen i protest mot hat og ondskap var det festen fortsatte lørdag kveld. Ikke på barer med dyre inngangsbilletter og gjestelister. Ikke i en gjennomorganisert pridepark bak høye gjerder. Festen ble tatt med, ut i parkene og gatene. I lys av alvoret kan det virke rart at festen fortsatte til de små timer. Spontant og uorganisert skjedde det noe i gatene og parkene. Protesten mot hatet ble til fest, verdig og like fult en fest. Igjen er det de historiske parallellen som slår enn. Festen og feiringen får en ta fra den skeive befolkningen. Det er en protest i seg selv når skeive i motgang velger å gå ut i parkene og fortsette festen som ble brutalt stoppet av de skarpe skuddene fra natten før. I parkene var fellesskapet tilbake. På mange måter ville det vært noe ufullendt om ikke det også i sommervarmen ble tømt noen ølbokser etter marsjen og alvoret. Jeg velger å lese dette som en klar del av protesten og motstanden mot hatet. Det er også en klar finger til moralistene som den siste tiden har kritisert pride for å ikke være relevant, men likevel brydd seg med å trekke frem hvor skummel den. Kritikerne har forsåvidt rett i en ting pride er ikke bare uskyldig. Det er en kraft i pride som har rom til å forandre verden og folk, og ingen ting er verre for de som vill holde skeive nede i mørket. Pride handler om frihet og opprør, om tross og rettmessig sinne. Det er og blir protest og fest i en balanse. Skreller vi bort det kommersielle ser vi tydeligere hva som egentlig er kjernen, opphavet. Når motkreftenes retorikk og hat leder til vold er det ikke sponsa trailere fra stor selskaper, men vanlige skeive folk som viser vei og som viser at de som egentlig til slutt kjemper for skeives frihet er skeive selv. Enkeltindivider sammen i fellesskap er de som beveger den skeive historien. Frihet gis ikke, den tas! Det skeive rommet er skapt av skeive i møte og på tross av alle som gjennom årene har gjort alt de har kunnet for å hindre det. Historie er bare gyldig så lenge vi tar lærdom. Når hets blir hverdagen er det en plikt å stå i mot. Og etter protesten fester vi som om vi var frie – ingen tar fra oss festen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: