Ny vår – nye omkamper

Dags for stormobilisering mot naturrasering

Kamerat E.

Sammen med klimaendringer er naturtap av de største truslene mot menneskeheten og økosystemene vi alle er avhengige av. Fra det øyeblikk den nye såkalt rød-grønne regjeringen med AP og SP leverte sin erklæring var det klart at kampen for å bevare natur ikke ville bli enklere enn det var under borgerlig styre, snarere tvert imot. Allerede i valgkampen snakket, spesielt, SP i mot ulike former for vern, noe de argumenterte i mot gjerne nærings- og lokaldemokratihensyn. Bare måneder inn i stortingsperioden synes det klart at miljøaktivister landet over må forberede seg til kamp. Denne gangen, slik det kan se ut, er det ikke en kamp, men mange som må kjempes parallelt.

En av sakene som på ingen måte er ferdig, og hvor regjeringen på mange måter har vist ansikt er spørsmålet om de ulovlig oppførte vindturbinene i Roan og på Storheia på Fosen. Her har høyesterett avsagt dom, og gitt de samiske reindriftsinteressene medhold i at tillatelsen til bygging og i igangsetting av kraftverkene ble gitt på feilaktig grunnlag. Her kan det nevnes at ved siden av massiv ødeleggelse av fjell- og kystnatur har store og viktige reinbeiteområder blitt varig kompromittert. Det siste gjør at denne utbyggingen også har vært et brudd på Norges forpliktelser til urfolksrettigheter gitt gjennom menneskerettighetene. Regjeringen, ved ansvarlige statsråder for henholdsvis samiske spørsmål og reindrift og naturbruk, har, så langt, nektet i det hele tatt å møte med de lokale representantene etter statens nederlag i høyesterett. Samtidig er det per nå ingen tegn til at de ulovlig oppførte kraftverkene blir demontert og naturen, så langt det lar seg gjøre, blir tilbakeført. Rundt i lande pågår likevel mange vindkraftprosjekter, både i viktige reinbeiteområder og sårbar natur. Kampen mot disse utbyggingene er viktig, ikke minst all den tid det er snakk om store og i mange tilfeller irreversible naturinngrep. Her er blir kampen fremover viktig, både i rettsvesen og byråkrati – men ikke minst også i form av aktivisme og aksjoner.

Ved siden av vindkraft har den relativt ferske regjeringen, sammen med de relativt ferske opposisjonspartiene FRP og Høyre også åpnet døren for utbygging av kraftverk i verna vassdrag. Med det har de også erklært at vedtak om varig vern ikke betyr varig og permanente beskyttelse av natur.  Gjennom 70-, 80- og 90-tallet var kampene mot rasering, oppdemming og nedbygging av vassdrag av norsk miljøbevegelses største seiere. Nå ligger det til grunn for en skadelig omkamp. Industri interesser mobiliserer atter for nedbygging. Strømkrisen brukes som argument for å påføre sårbar og unik natur varig skade. På stortinget har Høyre varslet at de kommer med en liste over verna vassdrag de mener bør bygges ned. Blant disse er Verdalselva i Trøndelag. Et av bare to større trønderske vassdrag, med unike kvaliteter, som ikke tidligere er blitt lagt i rør og demmet ned. Her har også den lokale ordføreren fra SP tonet flagget og nærmest bedt om at vernet oppheves. En nedbygging av Verdalen vil føre til at viktige flom og våtmarksområder blir berørt. Det vil også forandre økologien og dermed økosystemet rundt hele vassdraget og dalføret rundt. Med en utbygging av dette vassdraget går også et referansevassdrag tapt med de ukjente langsiktige konsekvensene det vil ha i en uoversiktlig fremtid. Fra regjeringspartiene er signalene ullene, og argumentasjonen spriker. Sikring mot flom og klimatilpassing er et av de mer vikarierende argumentene som nå ser ut til å bli benyttet som brekkstang for å tvinge gjennom en massiv nedbygging.

Det er noe skremmende og avslørende ved denne viljen til å gjøre om på vedtak om varig vern. Her kan en se konturene av en endring av betydning av vern. Det er ikke bare på spørsmål om vern av vassdrag hvor denne trenden har kommet frem. En kan se konturene til omkamp om naturreservat, formelt det sterkeste vernet av natur i norsk lov, og på hvilken aktivitet som skal kunne tillates i nasjonalparker. Vei-, jernbane- og kraftprosjekt utfordrer allerede vernete områder med sårbar og bevaringsverdig natur. Av de mest ekstreme eksemplene her kan nevnes forslaget om å flytte et viktig naturreservat utenfor Hamar for å gi plass til vei og jernbane utbygging. Som om det skulle være slik at den viktige våtmarkbiotopen lar seg flytte ved et politisk vedtak. Gjennomgangstonen er at argument som økonomi, vekst og effektivitet settes opp mot vern og natur. I økende grad ser det ut til å være en vilje til å se gjennom fingrene på vern, omkampene ser ut til å ligge klar på rekke og rad. Her er det vell verdt å følge særlig kritisk med på regjeringspartiene, spesielt SP. Det kan fort bli behov for mange lokale aksjoner, aktivister og naturvernere landet rundt må ikke nå tro at det faktisk er noe som faktisk er vernet varig. Regjeringens og deler av opposisjonens signaler er vanskelig å tolke som noe annet en bevegelse bort fra vern. Om denne utviklingen ikke stoppervill det innen kort tid være behov for en massiv folkelig mobilisering som en ikke før har sett. De kampene som til nå har blitt kjempet kan, om utviklingen fortsetter, vise seg verdiløse. Her kan en ikke tolke AP sin vaghet som noe annet enn gjærtegn egnet til å spre uhygge.

Når en ser det i det store, er det lite fra et økoperspektiv å glede seg over. Naturen rundt oss må dag for dag vike. Enten det er snakk om kraftverk, motorveier eller hyttefelt påvirkes naturen rundt oss. Militær virksomhet, hyttebyer på fjellet og i strandsonen, oppdrettsanlegg i sårbare marine økosystemer … truslene mot naturen er mange, og systematisk nedprioriteres den til fordel for økonomiskgevinst og andre mer eller mindre tungtveiende samfunns interesser. I Trondheim ser vi at nærnaturen er truet av alt fra boligutbygging til idrettsanlegg. Kommunens selverklærte rødestrek synes fleksibel og porøs. Forslag om gondolbaner og skianlegg hylles av politikere som ikke virker å stå opp mot resurssterke utbyggere. Nærnaturen har verdi, ikke minst i seg selv som natur og ikke som utendørs arena for selvrealisering. Utbyggingene av veg, bane og nydyrking er konstante trusler mot naturen i Trondheims området. Det er på tide at innbyggerne våkner opp og innser at naturen er i ferd med å bli salamifisert, oppstykket og konsumert bit for bit.  

Det er nå det virkelig teller, det er nå alle aktivister nye og gamle må samle seg og kjempe. Naturtap er en reel trussel. En trussel som ikke bare handler om fjerne land og økosystemer. Det handler like mye om vassdrag, fjell, myrer, skog og fjorder her som det handler om regnskog i andre deler av verden. Det er på høy tid å tørke rust og støv av gamle lenker, de kan komme godt med innen året er omme …    

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: