Zambias romprogram: En utopisk praksis?

-Urokråka

Som radikaler, scifi nerd og som en skeiv person programmert til å tiltrekkes av campy glitrende kostymer ble jeg umiddelbart betatt da jeg først hørte om afro-futurisme og Sun Ra. Det var en måte å tilnærme seg romfart på som var ny for meg men som jeg kunne gjenkjenne. Det handlet om håp og umuligheter. Sun Ra var fortiden og fremtiden han var jordboer og alien han skulle frigjøre den svarte befolkningen fra undertrykkelse ved å transportere dem til en annen planet gjennom vibrasjonene jazzen skapte. Jeg elsket paradokset og estetikken jeg følte mulighetene i denne måten å drømme på. Sun Ra kom fra omniverset, i motsetning til i universet var dette et sted med uendelige muligheter. Det var altså denne kunstneriske tilnærmingen til romfart jeg hadde i bakhodet da jeg først hørte om Edward Makuka Nkoloso og Afronautene.

Nkoloso var sentral i Zambias frigjørings kamp, han hadde kjempet på Engelskmennenes side i andreverdenskrig med intrykk av at når han kom til bake ville det være til ett fritt Zambia, belønningen for deres innsats. Men britene holdt ikke løftene så når Nkoloso kom tilbake fra krigen var det til en ny kamp. Han hadde tette bånd til flere av de som endte opp i Zambias regjering. Det var med utgangspunkt i denne posisjonen om med momuntumet fra frigjøringskampen at han satset som lærer, underviser i vitenskap og filosofi. Det var dette som resulterte i at han startet sin egen skole, løsrevet fra styringsmaktene. Det er her romprogrammet kommer inn i bildet.

De fleste som kjenner Zambias romprogram ble først kjent med det gjennom en nyhetsreportasje gjort for Amerikansk fjærnsyn der Nkoloso intervjues ikledd militæruniform, hjelm og kappe. Filmen viser klipp av at elevene ruller ned bakker i tønner og husker fra trær for å teste hvordan kroppen vil tåle vektløshet. Det er tydelig at journalisten har stor mistillit til prosjektet, “Ja hvor er raketten din?” “Den er her” sier Nkoloso og peker. “Hvordan tror du resten av verden vil reagere på at Zambia har blitt med i romkappløpet?” “De blir overasket fordi de undervurderer våre ressurser og vår intelligens” Journalisten spør også om de har støtte av regjeringen, Nkoloso sier at de jobber meg det. Det er tydelig at Journalisten er blant skeptikerne, han avslutter reportasjen som nøytral observator ved å si at de fleste Zambiere anser Afronautene for å være “crackpots” og at han selv er enig i vurderingen.

Når man først ser romprogramet filtrert gjennom dette hvite blikket er det ett spørsmål som henger igjen: “Er de seriøse eller ..?” Jeg mener spørsmålet er en distraksjon. Hvis man ser prosjektet som det var, med utspring i frigjøringskamp og utdanning gir det mening både som et seriøst prosjekt som handlet om å frigjøre forestillingsevnen til ungdommene, ja Afronautene var hovedsaklig ungdommer, Matha, jent som skulle skytes ut i verdensrommet med sine to katter var 17 år gammel. Men det handlet også om å lære dem vitenskap, romfartsprogramet var en pedagogisk arena både for fantasien og for å lære realfag og filosofi. Nkoloso var bastant på at de virkelig skulle spille ut denne muligheten om ett romprogram så langt det gikk, han ville vise elevene og omverdenen at det ikke var lattelig at disse menneskene kunne gjøre noe slikt, han ville at den nyfødte Nasjonen skulle tro fullt og helt på sitt potensiale til å rivalisere stormaktene også når det kom til teknologisk utvikling. Raketten de lagde skulle skytes opp på den offisialle markeringen av Zambias uavhengighet i 1964 og het D-Kalu 1.etter den første presidenten av Zambia. De ble nektet tilgang fordi de ble ansett som useriøse og skjøt opp raketten fra en høyde utenfor stadioen. (Ja det var en ekte rakett selv om den ikke bar mennesker hverken til Mars eller månen ved den anledningen.)

Tidligere president av Zambia Kenneth Kaunda påsto i 2016 at romfart programmet “Ikke var en ekte greie men var mer ment på gøy enn noe annet” Nkoloso sa i ettertid at forsøket hadde feilet grunnet pengemangel, personlige omstendigheter og synkende moral forårsaket av negativ media oppmerksomhet. Jeg ser ingen grunn til at ikke begge deler kan være sant. Seriøst eller ei er det en Preformativ mulighet, ett kunststykke som utfordrer hva som er tenkelig, slik Sun Ra gjorde det, bortsett fra at Sun Ra ikke ga realfagutdanning til ungdom.

I denne forestillingen om Afrikanerene som utforskere av rommet så er det en gjenspilling av koloniale dynamikker, Nkoloso underviste også i religion og filosofi og Matha ble trent i hvordan hun skulle håndtere Marserene, hun skule foreksempel fortelle dem om kristendommen, men aldri tvinge på dem noe de ikke ønsket.

Det er også noe hær med dette hvite blikket som vi ser i nyhetsreportasjen, som er så klart til å tvile på Afrikanerne, deres evner og intensjoner, påpeker Nuotama Bodomo regissør av kortfilmen “Afronauts”. Jeg vil også påpeke at den samme tvilen ikke rette mot Amerikaneres egne eller Soviet sine romfartspionerer. Russerne som fyrte av gnisten for romkappløpet for eksempel trodde alle på udødelighet. Ikke bare skulle de selv bli udødelige de skulle gjenopplive døde proletarer og trenkte mars for å bosette dem, derav romfarten. På amerikanerens side hadde vi Jack Parsons som fikk ideene sine til raketter gjennom sin kones søster som organiserte orgier for å kontakte ånder som skulle gi han ideer til raketter. Disse folkene kom seg faktisk til verdensrommet. Likevel er det Afronaudene det rettes tvil mot. Det kreves en hvis mengde galskap for å satse på romfart. Personlig har jeg langt mer sansen for romfart som utopisk-pedagogisk-frigjøringspraksis enn hva det nå enn er Elon Musk driver med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: