En skole for frihet?

-Kamerat E.

Mennesket er født fri, men er likefult alle steder i lenker… skrev en fransk tenker engang. Og en kan og bør stille seg spørsmålet hvor disse lenkene kommer fra og hvordan de forsetter å være der. Nok en annen tenker skrev i sin tid om våre dannelsesinstitusjoner, hvordan disse former oss og preger oss inn i et gitt system. Atter andre, i grunnen ganske så mange, utover disse to, har ytret seg om hvordan vi opplæres og hvordan vi disiplineres. Har ytret seg om skole og utdanning. Opp igjennom årene har skolen hatt mange kritikere. En kan nevne hvor sentralt utdanning, og ulike former for utdanning, står sentralt nesten i alle radikale og frihetlige prosjekter. Her kan også nevnes hvordan skolesystemet også var helt sentralt i analysene til Antoni Gramsci, den kjente italienske kommunisten. Han setter et likhetstrekk mellom den offisielle utdanningen, promotert av stater, og den politiske interessen til de herskende klassene. Ikke så rart all den tid utdanning er et av de mest hendige redskap for å innplante og opplære unge mennesker i hvordan samfunnet skal fungere. Spesielt hos Gramsci er vekten han tillegger denne formen for formell dannelse for påvirkning av det ideologiske sinnelag. I en tid etter kirken blir skolen en av de sterkeste arenaene for å påvirke og forme samfunnet.

Skolen er da også helt sentral for nesten alle radikale tenkere. Her hjemme, i Norge, har en lang rekke av våre fremste intellektuelle rebeller adressert skolesystemet med kritikk. Av disse kan også nevnes fremtredenen anarkister som blant annet Hans Jæger. Hans Jæger, som ofte var kritisk til det samfunnet som var rundt han, så problemene med skolen og utdannings systemet. Det kan en godt forstå, skolen var ikke særlig egnet for hverken de mange eller de relativt få tilbake til slutten av 1800-tallet. Og det er i denne tiden mange som retter kritikk mot den. Skole og ideologi og menneskesyn henger tett sammen. Ikke minst er det mange med et humanistisk sinnelag som i liten grad liker det autoritære og regimetro som ble formidlet. Opprør og kritikk kommer fra mange. Det er også på denne tiden at også kjetterske tenkere som Rudolf Steiner fremmer sin kritikk og sitt alternativ.

Akkurat Steiner sin skole er det interessant å dvele ved, ikke minst fordi den fremstår som noe mer enn bare et pedagogisk alternativ. Dette er en skole tuftet i en annen ideologi og menneskesyn. Rett nok en med mange sider, også da klart mindre posestive. Uten å gå for dypt inn på, dette er ikke stedet, kanskje en gang senere, Rudolf Steiners antroposofi kan og bør en se på trekk ved det skolesystemet som er skissert etter denne ideologien. Noen trekk kommer med en gang en begynner å se. Der er for eksempel et grunnleggende prinsipp om naturlig vekst og modning hos barnet. Tilpasset den enkelte og ikke strømlinjeformet for maksimal effektivitet. Frihet er gjennomgående, her er, i skarp motsetning til den offentlige skolen, ikke noe pensum. Pensum, og læreplaner, er redskap for å si hva elevene skal lære. Eller om en snur på det hav elevene ikke skal eller trenger å kunne lære noe om. Pensum kritikken er interessant, og er noe vi i kanskje i for liten grad har tatt med oss i dagens skole? En annen side ved dette er den tosidige frihet, og ansvaret, som hviler på lærer og den enkelte elev.

Et annet trekk er forakten for karakterer, måling og prøver. I skolen har det ofte vært et stort fokus på konkurranse. Karakter skaper naturlige, unaturlige, hierarkier mellom elevene. De skaper i seg selv en usunn inndeling der noen stemples som bedre (egnet) enn andre. Hvem tjener egentlig på at skolen i stedet for et sted der en hjelper hverandre blir til et sted for evig konkurranse? Karakterer og prøver, og ikke minst den store prøven, eksamen, fyller fort alt fokus. Det handler lite om å lære og enda mindre om å forstå. Ofte kan en høre, om en går på en forelesning eller besøker et klasserom noe i retting av er dette relevant for eksamen/neste prøve – hva er det skolen egentlig lærer opp barnene til å bli?

Et tredje trekk, som også er tankevekkende, ved den alternative skolen inspirert av Steiner er hvordan denne har stort fokus på praktiske, fysiske og kreative ferdigheter og øvelser. Igjen noe som har sin rot i tanken om å utvikle hele mennesket. Men er det ikke slik at, kanskje det gjelder for de fleste av oss, lærer best gjennom å få komplekse utfordringer. Kanskje spesielt når vi kan si at vi samtidig har det gøy. Kanskje lærer vi mest når vi ikke ser ut til å lære noe. For hva er det vi egentlig er ment å sitte igjen med? Utover forståelsen av disiplin og strukturer?

Det var mange som ønsket å reformere skolen, og en god del radikale tanker kom også igjennom. Samfunnet ble forandret, i etterkrigstida hersket en ny ideologi. Sosialdemokratiet prøvde å transformere samfunnet, med det også skolen. Slik at dette skulle speile deres mål og ambisjoner. En kunne, og mange gjorde, tenke at bare den riktige ideologien satt med makta ville også staten og skolen bli bra. Og på noen felt ble ting bedre. Likefult i 1955 skrev Bjørneboe Jonas. En ramsalt kritikk av skolesystemet og de lærerne som var satt til å forvalte den nye (sosialdemokratiske) statens ambisjoner og målsettinger. Kritikken var slående, og ropet om et alternativ som hadde barnet og mennesket i fokus tydelig. Også var det en kritikk, om en leser (ikke en gang mellom linjene står det), av alt som ikke skolen skulle lære. All mulig dannelse og erfaring som det ikke var rom for. Det var kritikk av hvordan klasse og stand fortsatt og kanskje i økende grad også preget den på papiret egalitære skolen. Bjørneboe var selv på mange måter en tilhenger av steinerskolen, han hadde også sitt virke ved en steinerskole i noen år.

Utover tiårene, frem til starten av det nye tusenåret, har det vært mange reformer av skolevesenet. Og mye har kanskje blitt noe bedre – men fortsatt kan en spørre både hva de egentlig lærer og hva de egentlig ikke lærer i skolen? Fortsatt er det som om dogmene om måling, styring og produktivitet henger igjen – gjennom alle reformene. På noen felt ser det til og med ut til at skolen igjen er i ferd med å drive inn i en enda mer autoritær retting. Hvordan ellers skal en for eksempel tolke høyresidas forventing om respekt for læreren? Eller hva er det som blir borte med et stadig større fokuset på noen få utvalgte ting på læreplanene? Hva skal vi med all testing og statsetikk, annet enn å trene barn til å forvente å bli målt og testet gjennom livet, hvem tjener på det? Aldri har flere fått mulighet til å gå på universitet i Norge, aldri har universitet vært mindre fritt enn nå. Alltid har det vært hierarki, men på det neoliberale universitet trumfer samfunnsnytten alt. Og hva er det egnetlige mål med fraværsgrensen? Hva er ideologien bak vårt utdanningssystem? Noen vil påstå at det er tuftet på et tenkt rasjonale …

Det har vært mange motbevegelser, hjemmeskoler og ikke-skoler har funnet sinne tilhengere i mange land. Fortsatt har skoler som følger pedagogikken til Montessori og Steiner en tilhengerskare. Og de har sine motstandere. Skole er politikk, og det er knyttet tet sammen med hvordan samfunnet ellers fungerer. Samfunnet setter sitt preg på skolen, og skolen svarer på de ulike ideologiske behovene til samfunnets eliter. Opp gjennom historien har mange idealister gått inn i læreryrket, noen har også lykkes bra der og utgjort en stor forskjell. Atter andre har følt hvordan idealisme ikke alltid har blitt verdsatt og hvordan den snarere har ledet dem til en økt fremmedgjøring i møte med systemet.

Skolen er ikke alene den arenaen som skaper lenkene i samfunnet. Men den er del av den overbyggingen som bidrar til å opprettholde og reprodusere samfunnet med det strukturer og ulikheter. En del av den strukturen som er der og som derfor må utfordres. Fra utsiden og innsiden. En lærer jeg hadde en gang, og jeg liker å tro at jeg var heldig, var en gammel rebell. Han kunne begynne med å innlede at han ikke trodde det var mulig å være objektiv. Han lærte meg og mine medelever om Karl Marx og om kritisk teori. Han lærte oss å se rundt oss, verden var full av strukturer som ikke var der fra naturens side. Han lærte oss, og fortalte oss, en hel del som neppe var eller er del pensum, og heller ikke er pensum på lærerskolen. For meg utgjorde denne ene kjetteren av en 68-er, som roste meg da jeg gjorde det dårligere på prøvene enn vanlig, en meget viktig forskjell, og på mange måter vell er en av grunnene til at jeg her halv annet tiår etter sitter og skriver på dette essayet. Som et lite apropos til alle som våger å utfordre pensum og læreplanene. Han lærte meg kritisk tenkning, han og andre gav meg også frihet til å lære selv… det er noe alle barn og ungdommer fortjener.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: