Anarkisme på norsk fra en kristianiabohem – Hans Jæger til kamp mot eiendomsretten!

-Tekst: Kamerat E.

-Illustrasjon: Urokråka

Anarkiets Bibel (1906). Hans Jægers visjoner for et anarkistisk Utopia og skarpe kritikk av eiendomsrett, kapitalismen og moralisme presentert 115 år etter.

Eiendomsretten står i en særstilling i vår oppfattelse av verden, fra vi er barn læres og dresseres vi til å akseptere dens premiss. Innskrevet er den i grunnloven. Opphøyet og mystifisert. Vi lærer stadig om allmenningens og det kollektives tragedie. Eiendomsretten tas som en selvfølge, den har vært der mer eller mindre siden romerne bygget sitt imperium på å dele ut eiendommer i okkuperte land til sine generaler og soldater. Eiendomsretten har alltid tjent de mektige, for den er skapt av makt. Lenge gav eiendom rett til å stemme ved valg og delta i det offentlige. Ingen makt ingen eiendom og ingen eiendom ingen makt. Det var en gang da kritikk av eiendomsretten var mer på moten enn i dag. Da anarkismen hadde momentum… en gang for over hundre år siden.

Når folk i dag snakker om anarkistiske teoretikere er det ofte navn som Kropotkin og Prudhoe som nevnes. I mindre grad nevnes det at det også i Norge var miljøer av intellektuelle anarkister og samfunnsrefsere som skrev om anarkisme rundt starten av 1900-tallet. Blant disse står den i samtiden særs beryktede forfatteren og bohemen Hans Jæger frem. Hans er mest kjent, og beryktet, i det hans bok Fra Kristiania-Bohemen (1885) ble inndratt og han dømt til bot og fengsel for blasfemi og krenkelse av bluferdigheten. Boken forble forbudt i det (dobbelt-)moralske Norge frem til 1950! Mindre kjent, i alle fall i dag, er hans mer teoretiske bøker og skriverier. I sin samtid var han ikke ubetydelig, ikke minst som refser av selverklærte radikale elitene inn kultur, filosofi og samfunnsliv. Han skaffet seg mange fiender. Det endte til slutt med et han forlot byen som da bar navnet Kristiania til fordel for revolusjonenes og bohemenes metropol, Paris. Der kunne han i større grad drikke sin absint i fred og konsentrere seg om hvilke sykdommer som hadde angrepet samfunnet utover syfilis og tæring. Jæger angriper samfunnets dobbeltmoral, på den siden dets evne til å undertrykke de upriviligerte og på den andre siden dets evne til gi de mektige mer makt til å fortsette å undertrykke, dette kan leses allerede i hans egen fortale til Fra Kristiania-Bohemen:

«Men viser det sig nu, at grænsen for den individuelle frihed i den bestående samfundsorden deks er trukket for snævert og derved bevirker en unødvendig nivellering af individualiteterne; og dels ikke snævert nok, så at den stærkere faktisk får retslig adgang til at undertrykke den svagere og hæmme den fri udfoldelse af hans kræfter, politisk, økonomisk, socialt, intellektuelt – så er det jo klart, at den deterministiske forfatter til emner for sine kunstneriske fremstillinger gjerne vil vælge netop de individers udviklingshistorier, der rammes af disse mangler ved samfundsordenen. For derved at vise, hvorledes de umoralske samfundsinstitutioner har sin andel i indvidualiteternes forkvakling og forkrøbling, og i ulykke og elendighed.»

Her fremstilles samfunnets institusjoner, som best egnet til å opprettholde og forsterke en allerede uheldig struktur. Jæger ser det som sitt eget kall som forfatter å angripe dette gjennom å skrive sin egen historie og gjennom å ikke tilskjønne verden, fra norsken på videregående kan en her tenke seg dette som en videreføring det naturalistiske prosjektet. Hans Jæger skriver videre i fortalen at av de mest problematiske institusjonene er eiendomsretten og i forlengelse av den ekteskapet:

«Viser det sig således, at den bestående ejendomsret gir den økonomisk stærke ret til at undertrykke den økonomiske svagere både politisk, økonomisk, socialt og intellektuelt, og at dette forhold fremavler de store samfundsonder: fattigdom, råhed, vankundighed; og viser det sig, at famile- eller ægteskabsinstitutionen ved sin unatrulige adskillelse af kjønnene hos individerne skaber et fond af liderlighed, som sammen med fattigdommen, råheden og vankundigheden fremavler det store samfundsonde, vi kalder usædelighed…»

I dag er, i alle fall sist del av dette sitatet, ikke så kontroversielt, i en tid der ekteskapet er blitt noe som kan brytes nesten uten konsekvenser, men en kan merke at det nok også ligger en brodd på lur, selv om forståelsen av sex og samliv, heldigvis, imot manges ønsker gjennom historien, har utviklet seg noe siden 1885. Det andre temaet, eiendomsretten derimot … I dag så selvfølgelig at vi nesten ikke tør omtale det. Men for Jæger og med han mange kjente anarkister var det selve det sentrale punktet. Eiendomsrett og penger.

Temaet om eiendomsretten er sentralt i boken som fra hans penn kanskje kan omtales som det analytiske hovedverket: Anarkiets Bibel, utgitt i 1906. En fasinerende bok, del økonomisk analyse og del anarkistisk manifest, fremstilt som en dialog mellom Gud og Satan. En dialog smidd etter Bibelens Job. Han som blir offer for et veddemål mellom Gud og Satan. Boken er ikke den skarpeste analysen av mekanismene bak kapitalismen, det kan jeg allerede nå avsløre, men den har sine sider ikke minst i det at Hans Jæger er klar på at kriser kommer til å etterfølge kriser så lenge kapitalismen fortsatt eksisterer. Dernest er det noe forfriskende med en analyse som omhandler eiendomsretten, også utover kapitalen. Allerede på første side i første avsnitt kan en lese et flammende angrep på selve eiendomsretten, som han mener kommer i veien for menneskets utvikling og potensiale:

«Saa uhyrlig end den økonomiske elendighed er, der hver dag vælder du over jordkloden fordi menneskene har basert sin produktion paa ejendomsretten og følgelig er nødt til at drive den med og for penge, jeg vilde alligevel aldrig blit anarkist, hvis ejendommen og pengene paa en eller anden maade hadde bidraget – om end aldrig saa lidt – til at paaskynde menneskehedens marsch mod det høje maal der den dikteret af dens eget væsen.»

Her i legges premissene for resten av boken. Om du ikke har et ønske om å lese drøye 400 sider, på et dansk-norsk som bærer noe preg av avstanden på 115 år i tid, kan du selvsagt lese det avsnittet og få et inntrykk av hans posisjon som anarkist. Det bør her også understrekes at det som i egne øyne er definerende for Jæger som anarkist er spørsmålet om eiendomsretten.

Videre beskriver han hvordan han vil rope ut et kraftig ned med eiendomsretten og et vekk med pengene, hvordan dette er det frigjørende for mennesket, det mangetusenårige vanviddet er her å regne som forløperne til kapitalismen. En kapitalisme som han ikke levner mye håp for. Som han ganske riktig også knytter til tidligere herskere, og til de som allerede besatt makten. Skjønt den erfarne leser vil nok finne analysene til Marx eller for den slags skyld Kropotkin mer raffinerte har likefult Jæger en stil og en polemisk tone som gjør lesningen tidvis til en glede. Spesielt treffende er hans bemerkning om at tross store produksjonsmessige fremskritt levde fortsatt massene som minst like fattige ved starten av det tjuende århundret som de hadde gjort hundre år før. Tross en evne til å produsere for alles behov, sulter fortsatt folket. Noen av de rike var blitt enda utrolig mye mer rike og andre forble i fattigdom. Han hyller nye metoder for kommunikasjon, jordbruk og industriellproduksjon.

«Men at lægge produktionen paa det fælles apparat an med det store almene formaal for øje, det kræver en almen-aand og en samfunds-intelligens, som desværre endnu ikke er forhaanden blant menneskene – allmen-aandens og samfunds-intelligens udvikling i det nittende aarhundrede har nemlig sørgelig nok ikke holdt skridt med udviklingen av af den produktive evnen. Og deri ligger aarsagen til det mærkelige fænomen, at skjønt menneskene i det forløbne hundrede aar lidt efter lidt har faat sin produktions-evne meget mere end tidoblet, saa er masssen af dem hele tiden vedblit at være lige saa fattige som de var – ja nøden er endog voxet iblandt dem.»

Her er det på plass med et lite apropos om Jægers syn på teknologi, og optimisme, på veiene av ny teknologi. I mange av dagens anarkistiske og selvtitulerte anarkistiske miljø hersker en oppfattelse av at modernismen og velstanden har gått for langt. Miljø og økoperspektiv står og har stått veldig sterkt i mange frihetlige miljøer de siste 50 årene. Kritikk av vekst paradigmet og skepsis til den teknologiske utviklingen har blitt en del av den moderne (eller postmoderne) motkulturen. Og med den en viktig del av det tjueførste århundrets motstand mot kapitalismen. Her kan det bemerkes at Hans Jæger ikke var av dem som så svart på inngangen til en ny og moderne tid. Snarer tvert imot; Anarkiets Bibel er preget av en gjennomgående optimisme knyttet til teknologiske nyvinninger og at disse kan bli til evig velsignelse for menneskene. Miljøperspektivene er her mer hva en kan kalle resursspørsmål og forurensing noe som rammer arbeiderene i fabrikkene når kapitalisten prøver å kutte kostnadene maksimalt. Her kan det kort nevnes at Jæger på mange måter er et barn og en opprører også av sin tid, en tid der fortsatt er sterkt preget av ånden fra opplysningstiden.

Det skal mye til å lese Jæger som noe annet enn en modernist, et optimistisk produkt av sin egen samtid, noe som også skinner igjennom i hans syn på andre deler av verden enn den vestlige. Og han setter et skille vi i dag ikke ville ha satt der mellom det han kaller den civiliserede verden og de barbariske nationer. En inndeling som bærer vitne selvsagt om tiden dette ble skrevet i, denne typen skille ligger også der hos Marx eller Kropotkin, samtidig er det viktig å se hvordan denne forestillingen også kan knyttes til synet på teknologi som fremskritt. Samtidig bør det bemerkes at hans beskrivelser av utbyttingsmekanismene mellom råvareproduserende kolonier og industrilandene er interessant og gir assosiasjoner til mer moderne skribenter, ikke minst blant kritikere av de store globale pengeorganisasjonene (som WTO, IMF og Verdensbanken). Så en leser fra vår tid bør lese nøye selv og dømme i etterkant.

Jæger presenterer for oss en pen liten liste over direkte kostnader ved idiotien, dette er som en liten skatekiste også for dem som i vår tid leker med anarkistiske tanker. Her prøver Jæger seg på å beskrive et samfunn der produksjonen kommer alle til gode og er eiet kollektivt. I nyere tid har filosofen og sosialantropologen David Graeber kritisert det han mener er tullejobber. Jæger knytter mye lidelse, og mange tullete jobber, til pengene og eiendomsretten. Ifølge Jæger vil med en gang man går bort fra pengeøkonomien mye av dette falle bort av seg selv, og med det også mange repressive institusjoner.

«Men med kjøb og salg forsvinder jo handel og kjøbmandsskab, pengevæsen og regnskabsførsel, bank- og børs- og finnansoperationer. Og alle de millioner av mennesker som nu rundt omkring i hele den civiliserede verden er optat med den slags forettninger – som sidder indestængt i kontorerne, bøjet over regnskapbsbøger og andelskorrespondancer; som hænger bag butikkernes disker og venter på kunder; som farter omkring i byer og lande for å finne kjøbere til det der produceres, eller paa anden maade kiler sig mellem dem der ejer det der produceres og dem der bruger det – alle disse millioner mennesker hele den civiliserede verden over faar da hænderne fri; hele det uhyret arbejde de fortiden maa udføre vil være indsparet.»

Så om bare pengene ikke hadde vært der kunne vi også gitt frihet for de stakkars menneskene som i dag sliter på (hjemme-)kontor rundt om i verden. Frigjøre dem fra et egentlig meningsløst arbeid, et tema han vender tilbake til.

Videre kan vi lese om hvordan en verden der penger og penge institusjoner ikke lenger har behov for å beskytte noens eiendom, da faller også selve premisset bak i første rekke eiendomsretten «Men naar ingen mangler nogetsomhelst, … har ejendomsret til hvad jeg ikke selv bruger tabt enhver værdi og betydning, og falder følgelig bort af sig selv.» Den videre konsekvensen er i følge Jæger at eiendom ikke lenger å beskyttes, dermed bortfaller som følge også behovet for et sivilt rettsvesen og lovgivingen knyttet til handel og eiendom. Av de som videre blir fritatt fra sitt arbeidsåk er alle de som er sysselsatt i staten med å vokte eiendomsretten for de rike. «Alle verdens dommere, sagførere, retsbetjente, politi- og fængsels-funktionærer faar altsaa da ikke noget mere at bestille, rgjeringerne kan lukke sine justisministerier og sløjfe sine juridiske embedtsværk, og nationalforsamlingerne kan indstille sin lovgivende virksomhed.» Noe som igjen da vil frita millioner fra deres da unyttige virke og gjør folk friere og lykkeligere. Hans Jæger skjuler ikke sitt lys under et kar.

Videre tar han for seg hvordan en avskaffelse av stater, kombinert med opphevelsen av eiendomsretten vil lede til at behovet i det store for væpnede styrker, rustningsindustri bortfaller. «Alle de millioner mennesker som nu holdes under vaaben rundt omkring i den civiliserede verden for at værge landenes økonomiske interesser imod hverandre, kan altsaa da lægge vaabnene ned og kaste uniformene … » Igjen ser vi konturene av en sann anarkistisk linje, og i den også en anti militaristisk linje, der militarismen er knyttet til økonomisk makt, og makten de herskende trenger for å beskytte seg selv. Her i ligger det et ekko tilbake til Prudhoe og til de strømninger som preget store deler av den tidlige venstresiden inntil verdenskrigene. Slik fortsetter han over et par sider å dekonstruere hele staten inntil han kommer til det egentlig er noe behov for en sentralmakt eller regjering, da kan den legge ned seg selv. Ennå finnes det noen som har forsøkt å trekke i tvil hvorvidt Jæger var anarkist og ikke bare bohem. De kan umulig ha lest Jæger. «Hvorpaa den brave regjering rolig kan opløse sig selv …»

Selv om svaret, for Jæger, virker klart, har likevel, og det må han konstatere, historien ikke gått bort fra eiendomsrett. Snarere tvert imot. Her trekker han frem revolusjonen som ikke greide å avskaffe eiendomsretten og på den måten i stedet la grunnlaget for kapitalismen: «Hadde menneskene paa den store revolutions tid gjennomskuet ejendomsrettens væsen og fattet hele dens djævelske underfundighed, de hadde selvfølgelig kastet den over bord.» Han trekker frem hvordan mennesker har prøvd, men ikke lykkes, i det å se forbi eiendomsretten. Hvordan optimisme og profitt på kort sikt lurer folket inn i en tanke om fremgang og vekst, inntil dynamikken rundt økonomien igjen kaster dem ut i en ny krise. Her er det i dag nyttig å se hvordan han ser de økonomiske mekanismene som mekanismer, som rett nok følger en slags forventet lovmessighet, men ikke i retning av en stabil likevekt. Likevektstanken som unge økonomistudenter blir innprentet med er ikke en del av Jægers filosofi som i likhet med deler av dagens kritisk økonomiske teori trekker frem det ubalanserte, men sykliske, ved dynamikkene.

Dynamikken innen landbruket, noe som av en god del av datidens teoretikere ble oversett, da de i større grad så på industrien, er av de områder der Jæger også på skremmende vis taler til oss i dag. Her beskrives det blant annet hvordan modernisering av landbruket også kommer sammen med en gedigen gjeldbyrde som igjen skaper nød på lang skit. Både for bonden og økonomien. Og om noe preger dagens jordbruk er konflikten mellom moderniserings kravet, og med det forventingen om økt produktivitet, og gjeldsbyrden som følger med modernisering. Generelt trekkes til stadighet bankvesen, lån og renter, frem som en del av byrdene ved kapitalismen. Få steder tydeligere enn i eksempelet med den såkalte frie bonden som i teorien, inntil banken har krevd sitt tilbake, eier sin egen jord. Ifølge Jæger er dette av mekanismene som er viktigst å studere for å se det destruktive i dynamikken rundt eiendomsretten og hvordan den i praksis virker. Viktige tanker, også i dag, selv om mekanismene ikke er like godt beskrevet og presisjonsnivået er utilstrekkelig. Tanken om finanslogikkens skadelige virkning er også i dag med oss, her er det interessant å se hvordan Jæger i større grad vektlegger denne siden over den mer tradisjonelle materialistiske dialektiske der den konkrete relasjon mellom arbeid og kapital er mer fremtreden i teoriene. Ikke for det, han har med en interessant analyse av eiendomsbesitternes egen interesse for luksus og makt som drivende i innordningen av dynamikken i fabrikkene. Han beskriver også hvordan tanken om eiendomsretten ble servert og videreformidlet til den ble en del av alles tanker, ikke minst iblant dem som hadde eiendom og makt. Her kan vi se hvordan det ikke bare er fenomenet, men veldig mye ideen og fortellingen av historien som er styrende for samfunnets utvikling. I dag kunne vi nesten lest enkelte av Hans Jægers analyser som mer diskursive enn tradisjonelt materialistiske, selv om datidens ånd som nevnt ligger tungt i dem og han prøver seg på noen hypotetiske regnestykker som for all del er nettopp hypotetiske.

Hans Jæger beskriver hvordan dynamikkene med priser og lønninger og arbeidsløshet leder mot opprør. Men, i stedet for opprør kommer organisering, en organisering av arbeidere, og kapitalistene beskrives som å sitte rolig i båten og heller forhandle. Her beskriver Jæger hvordan reformistkrav delvis innfris, og fagbevegelsene vokser seg store, men mot dem organiserer kapitalen. Han beskriver streikebryteri og organisering av gule fagforeninger som kunne stå mot de røde. «Med stor ro saa de paa fagorganisationenernes fortsatte væxt; de viste jo, at den store masse af disse organiserede arbejdere slet ikke tænkte paa at ta pengepisken fra dem, men kun ønsket fredlig forhandling om bedre vilkaar.» En kan ikke unngå å tenke at dette kunnet vært skrevet i 2021. Og så lenge pengepisken, som han poetisk kaller den svøpe som svinges over alle, fortsatt svinges blir det heller ikke noe frelse.

«Da pengepisken fremdeles svinges saa kommer for det første menneskenes arbejde fremdeles til at være tvangs-arbejde – og kun paa frihedens vinger formaar menneskesjælen at løfte sig mod sit hjøe maal. For det andet vedblir kjøb og salg at existere, og masser af mennesker maa altsaa tilbringe sin tvungne arbejdstid i kontorer og butiker, … , et arbejde, som fordi det hører hjemme i nødvendighedens og ikke i frihedens rige, er ganske under menneskets værdighed, og desuden ufrugtbargjør tanken og stækker dens vinger. For det tredje maa ejemdomsretten fremdeles beskyttes, og mennesker altsaa tilbringe sin tvungne arbejdstid med at fungere som ejendomvogtere – et endu mere degraderende arbejde. Og endelig for det fjerde vil enhver ha at sørge for sig og sine, familie-retten maa altsaa bibeholdes, og med den ægteskabet, der gjøres det helligste forhold mellem om til en økonomisk institution, og dermed dræber kjærligheden og tilintetgjør den hjøeste art af menneskelig lykke.»

Arbeidet under pengepiskens tyranni sammenligner Jæger med slavenes liv i plantasjene, kanskje materielt bedre, men i like stor grad preget av frykt og tvang – mennesket under kapitalismen beskrives som dehumanisert og uforløst. Mennesket må dermed frigjøres fra arbeidstvang, i noen form, og det er gjennom dette at kreativitet og arbeidsglede kommer til å blomstre.

Det kan også nevnes at godeste Jæger, ikke nøyer seg med å svinge sin svøpe over pengepiskerne, han svinger den også over skolevesenet. Og i det er han igjen på sporet av noe interessant, også utover det frigjørings prosjektet han primært ser for seg i sin versjon av anarkismen. Men ved å sette fingeren på skolen peker han også på noe av det samme som Gramsci i sin tur også skulle beskrive. Nemlig hvordan et samfunn benytter sitt utdanningssystem til å styrke sine egne maktstrukturer. Skolevesenet står selvfølgelig også på Jægers liste over ting som i sin sentraliserte form må avvikles sammen med eiendomsretten. Hans syn på utdanning bærer i seg tanker om selvlæring og frihet. «Men saa meget ved vi, at fra den dag af da der er sørget for, at hvert eneste menneske, for det første gjennem en opdragelse i frihed finder frem til den virksomhed der svarer til hans sjæls trang, og dernæst faar fuld anledning til, uhindret af økonomiske hensyn, at gi sig sin virketrang og sin virkelyst i vold, fra den dag af begynder det store tænke-organ, som i tidernes morgen blev givet menneskene i vuggegave, endelig at fungere; fra den dag af kan endelig de talløse hærskarer af genialt udstyrede individer som uafladelig fødes til verden komme til at udvikle alle sine evener og kræfter…» Og det samme kan også sies om kjærligheten i dag ufri, etter at pengepisken og ekteskapet er lagt bort … vil den frie kjærlighet blomstre. Slik så Jæger det i 1906! Tankene gir fortsatt gjenklang, vi kan si at mye har skjedd på 115 år, men fortsatt gjenstår revolusjonen, slik Jæger så for seg at den skulle kunne komme.

Som en god syndikalist preker han at alle må gå sammen og organisere seg. Men i dette ligger også Jægers, allerede omtalte, optimisme. Han ser for seg simpelthen at mennesket, som må forståes i besittelse av guddomsgnisten og et veldig tænkeorgan. «For at pengepisken skal kunne lægges ned overalt paa en gang er det aldeles nødvendig at alle voxene mennesker hele verden over – eller ialdefald den overvældende masse af dem – har sluttet sig faglig sammen til eneste kjæmpeorganisation …» Med det formål og selv å overta produksjonen og avskaffe nød og gi alle lik rett til å bruke det de har behov for. I forlengelse av det påfølgende resonnementet kommer han med et aldri så lite hjertesukk og et stikk til de desillusjonerte: de som innser at pengene er en svøpe, men som ikke tror på avskaffelsen. Men deres desillusjon ligger også håpet, for om de blir mange nok, og radikalisert vil de kunne gå over til å bli del av opprøret. Et opprør som starter med streiker, generalstreik og hvor makta avvæpnes av massene eller folket. Jæger taler om hvordan folket, det organiserte, da vil suspendere eiendomsretten og overta produksjonsmidlene. En kan her merke seg, veldig viktig, at han ikke går i fella med og oppretter et proletariatets diktatur eller styre av de få opplyste i et partis navn. Dette er revolusjon gjennom fagforeningene. Innledningsvis omtalte jeg Peter Kropotkin, og sammenligningene og felleskapet i tanke mellom Jæger og Kropotkin er ikke ubetydelig. De er ikke like, men ikke ulike. Selvsagt, kunne en si, rekker ikke Jæger opp til Kropotkins nivå, men likefult, om en er interessert i anarkistisk teori på norsk er det ingen grunn til å ikke gi han sjanse.

Hans Jæger skriver om hvordan en kan forestille seg at anarkismens idé kan bre seg utover. Gjennom agitasjon og opplysning. Til den dagen folk innser dens evangelium og vender seg bort fra kapitalismen. Spredning av det glade evangelium har nok gått noe tregere enn Jæger la opp til. Likefult, er det spor der av noe mer enn en drøm om Utopia?

Vi kan lese beskrivelser om mange samfunnsmekanismer, hos Jæger, men han belegger dem tilnærmet aldri med kilder og empiri som kan spores. Jægers mangel på konkrete empiriske eksempler og referanser noe av den største svakheten ved fremstillingene mer generelt. Et punkt han godt kan kritiseres for. Og med dagens briller virker hans eurosentrisme ubehagelig, men som nevnt i sin samtid må han ha fremstått som meget progressiv. Selv om han ofte kommer med elegante analyser, er det uklart hvordan han har kommet frem til dem. Mye virker som drømmer og utopiske fabuleringer, eller billig polemikk. En kan mer enn ane en forfatter som har lest og fordypet seg i filosofiske skrifter og egne tankerekker, gjerne over noen gode glass med drikke, men som ikke har den analytiske tilnærming til mer akademiske og empiriske forfattere, som for eksempel Karl Marx. Likefult har jeg flere ganger spesielt ved nærmere gjennomlesning sett hvordan han fortsatt pirker borti sider ved samfunnet som i dag i liten grad drøftes. Og han tvinger sin leser til å tenke på mye vi i dag tar som selvfølgeligheter. Er ikke det selve filosofens virkelige og egentlige oppgave fra antikken til i dag? Å provosere og lokke frem den kritiske tanken? Jeg sitter med en følelse etter mitt forsøk på å lese og forstå og plassere Jæger at vi fortsatt, mellom alt det upresise og utdaterte, finner ting nyttig for en aktivist i 2021. Ved siden av dette må jeg for egen regning trekke frem, som en der har sans for språk og tenkning, Jægers evne som polemiker. Jæger polemiserer og refser i relativt upåklagelig stil. Forfriskende 115 år etter utgivelsen, ikke dårlig! Det er som refser og korreks at Jæger har stått seg best. Hans bidrag til å fortelle om en annen vei frem, ut av det konforme er i seg selv noe av det som bør plukkes frem. Provokativ, spesielt i egen samtid, utløser han i sine lesere reaksjoner og refleksjoner. Kanskje vi her kan høste inspirasjon i vår egen tid? En tid der venstresiden har flyktet inn på universitetene og overlatt drikkestuene og nettfora til helt andre politiske krefter. Den venstreanarkistiske rabulist og på mange måter fritenker er en person som er savnet i den norske offentlighet av vår tid. Du må aldri slutte med å lage skandale … og vi som i dag er blitt så redde for nettopp det. Det handler noen gang mer om hvordan en sier noe enn hva som blir sagt og hvordan det blir begrunnet. Ikke om det står seg som korrekt er det viktig å ikke tape drømmene fra det store tænke-organ. Om du som leser dette føler et kall er det bare å ta kontakt med redaksjonen, vi har absinten klar … ta med egen sukkerbit, så skal vi filosofere og plotte mot borgskapet!

Og om vi virkelig får ånden over oss, skal vi kanskje agitere litt også … for anarkisme og frihet fra pengepisken.

Tekstutdragene er hentet fra Hans Jæger: Anarkites Bibel, Vidarforlaget (2013) og Fra Kristiania-Bohemên, Pax Forlag (2012).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: