ROTTENE FORLATER SKUTA!

-Tekst: Kamerat E. – Illustrasjon: Urokråka

Trump har fått sparken i USA!

Rottene forlater det synkende skipet! 6. januar 2021 stormet fascistiske mobber kongressbygningen på Capitol hill i Washington DC. For åpent kamera kunne en hel verden se hvordan konspirasjonsteoretikere, hvitmakts aktivister, nynazister og noen tilsynelatende alminnelige borgere kunne gå uhindret rundt inne i parlamentsbygget. Utstyrt med MAGA-kapser og sørstatsflagg inntok de byggingskomplekset. Vi kunne se dem endevende skuffene til Pelosi. Vi så hvordan de inntok visepresidents stol i senatet og drev med småhærverk på ulike kunstobjekter. Vi satt der med en blanding av sjokk og dyp fasinasjon, et historisk øyeblikk var plutselig blitt enda mer historisk, og ting hadde tatt en absurd vending. Stormingen skjedde uten at politi og nasjonalgarde tilsynelatende verken hadde evne eller vilje til å møte dem med noe som kunne virke som reel og adekvat motstand. Til sammenligning virket politiet i Trondheim godt forberedt da de stod opp mot eggkastende ungdommer i sommer. Her skal jeg ikke spekulere videre i hvordan og hvorfor det til vanlig så gjennommilitariserte og brutale politikorpset i USA her viste en total handlingslammelse. I ettertid har det videre ikke manglet på handlingslammelse, fra høyre til venstre har er rekken lang av politikere både her hjemme og internasjonalt som ønsker å komme med sin fordømmelse, som ønske å ta avstand. Nå ønsker, med noen relativt få, men markante unntak, å fordømme den nå snart avgåtte presidenten Donald Trump. Om ikke noe mer skjer er Trump ferdig som president og historie 21. januar.

Over hele verden har de innsett det; skipet synker! Og det synker raskt. Nå er det dags for å redde sitt eget skinn. Rottene merker faren, de første merket det allerede tidlig, noen få har enda ikke kommet seg over sjokket. Atter andre prøver å bite seg fast. I fire år har de næret seg på det grumset Trump har virvlet opp. I fire år hadde de en levende gud. En kilde til alternativ sannhet og politisk makt. For populister, fascister og konspirasjonsfolk over hele verden var han som en levende gud. Han var den som skulle vise vei. For noen var han den nye Messias, en som skulle frelse dem fra Satan, mange av disse er fortsatt overbevist, men for mange er det nå slutt. Hans suksess var for mang en opportunistisk mulighet for å mele sin egen brun-gråe politiske kake. Vi kan neven i fleng politikere med mer eller mindre autoritære vyer som de siste årene har søkt å profitere på Trumps person og prosjekt: Matteo Salvini (italiensk fascist og representant for partiet Lega), Marine Le Penn (Rassemblement national, fransk høyrepopulist og stjerne på den ytre høyre stjernehimmelen), Victor Orban (Fidesh, Ungarn – som på mange måter i sin tur har vært med å inspirere mange av dem som gav Trump råd og hjalp han til makta i 2016), Mateusz Morawiecki (statsminster Polen, PIS) og Andrzej Duda (president i Polen) og ikke minst kan her nevnes Benjamin Netanyahu (statsminister i Israel, Likud).

Av dem som nå bør frykte mest nå er kanskje Jair Messias Bolsonaro, Brasils fascistiske, korrupte og autoritære president. Bolsonaro, har en lang merittliste en trumpist-verdig, han har hugget regnskog, forfulgt antirasister, kalt covid en liten influensa, forfulgt miljø aktivister, han har også (her overgår han sitt idol i D.C.) greid å fengsle noen av de viktigste representantene for opposisjonen. Bolsonaros styre er truet, og det er nå et åpent spørsmål hva Tropenes-Trump nå bør og vill finne på. Rundt om i verden var Trump en supporter og beskytter av en lang rekke autoritære ledere, disse vil nå måtte reorientere seg og greie å smiske med den nye (gamle) makta som gjeninntar Det hvite hus. Mange ledere i spesielt Latin-Amerika har i de neste månedene en jobb å gjøre med å smiske seg inn på den nye administrasjonen.

I Europa og USA snur nå en lang, lang rekke av tidligere varme forsvarere og apologeter seg vekk fra ham. Tidligere nevnte Le Penn har nå tatt avstand, mange flere er på gjerde. Hans egne ministere forlater nå også skuta, en etter en. Ut fra den lange rekken av hva hans tidligere nære medforbundene kan en lure på hva som har holdt dem frem til nå. Spesielt om en har i bakhodet at Trumps statskupp via Twitter har pågått i måneder. Stadige antydninger om valgjuks, fra lenge før noen hadde stemt, har beredte grunnen. På valgnatten 3. november, erklærte han seier, på mange måter var det det egentlige forsøket på statskupp. Et kupp i sakte kino, gjennom uker med rettsoppgjør og spredning av konspirasjonsteorier og ikke minst trenering av maktovertagelsen har han på mange måter satt til side alle spillereglene, både formelle og uformelle i et representativt styre. De som nå hopper av, en kan forstå dem, men hva hadde de trodd? Trodde de at det var håp etter 3. november? Trodde de på Trump? Opportunistene ventet til siste øyeblikk. Mange er de som kan takke Trump for mye, nå vender de han ryggen i tur og orden. Enda verre er det med apologetene, de som gang på gang har bortforklart og tåkelagt Trumps fremferd.

Mange snudde seg bort. De hadde ignorert det som foregikk i USA, i gatene, i kongressen, på Twitter. De har forsøkt å late som om ingen ting var av det normale. De har behandlet han som en av de normale lederne. Frykten for makten verdens mektigste person har kan ha skremt dem, likefult, det er en grense for smisk og unnfallenhet. Av dem som nå står i et meget dårlig lys er NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, hvem hadde ville trodd at en tidligere sosialdemokrat fra Norge skulle bli Trumps beste supporter ifølge Trump selv? Vår egen statsminister fant frem den strenge og skuffede tonen 6. januar, det var fire år for sent. Utenriksminister Søreide har de siste dagene i liten grad ønsket å kommentere på den lange rekken av unnfallenhet og ignoranse som har preget de siste årene. Den største forbrytelsen til disse tre apologetene er vell at de blindt har valgt å følge den samme sikkerhetspolitiske kursen på autopilot, spørsmålet er hvordan dette vil fungere når Trump-skipet synker. Var de for sent ute med sin kritikk?

Apologetene har en lang rotur inn til land. De som har enda lenger er alle de som aktivt har ytret sin støtte. De som har gjort alt det de har kunnet for å knytte seg tettest opp til Trump og hans suksess. Her kan nevnes at det i denne gruppen er en lang rekke norske politikere, anført av markante stemmer på den norske høyresida. Både innen medier og innen politikken, har trumpismen og Trump hatt sine varme støttes spillere gjennom flere år i Norge. En støtte som for noens del strekker seg tilbake til tida før 2015. Her er dem som har fulgt tett de tenketanker og ideologer som banet veien for Trump. Av disse norske støttespilleren er det få som har vært mer profilert enn FrP-politikker Christian Tybring-Gjedde. Senest i sommer presterte han å nominere Trump til Nobels fredspris. Tybring-Gjedde har de siste dagene beskrevet med store følelser i mediene hvordan han onsdag var helt i sjokk. Han har kommet opp med en teori, som nå ser ut til bli mer og mer kjærkommen, om at Trump har gått fra vettet. Hans påstand er at presidentens mentale evner er blitt, over de siste månedene, blitt kraftig svekket. På den måten forsøker han å unngå å bli innhentet av sine egne uttalelser i favør Trump. At han og en rekke andre norske politikkere så sent som i sommer antydet at de, etter alt som da var kjent, fortsatt ville ha stemt på Trump taler et tydelig og utvetydig språk. Men Tybring-Gjedde er på ingen måte unik og ensom i sin tidligere støtte til Trump. De siste dagene har også nylig vrakede stortingsrepresentant Jon Helgheim, også fra FrP, måtte gå tilbake på vage meldinger i mediene, han har tidligere advart mot at de som kritiserer Trump er de virkelige truslene mot norsk demokrati. Videre er det ikke bare i FrP at Trump har hatt sinne norske venner. FrP, har forståelig vært, og er fortsatt av partiene på Stortinget, med størst tetthet av Trump-venner, men en kan også se at på grasrota i et parti som KrF og Senterpartiet har hatt sine tilhengere av Trump og hans politiske prosjekt. Ikke alltid høylytt, ikke alltid i offentlighet, men likefult ikke uten beundring for trumpismen.

Mediene har vært lite bedre enn politikeren. Blant den mer alternative floraen av ytrehøyre presse i Norge hersker det nå en full forvirring om hvor vidt de skal eller ikke skal forsettet å støtte Trump. Samtidig har verdenspressen også et ansvar, gjennom flere år har ingen kunnet snakke mer for åpen mikrofon enn Donald Trump, uten medienes stadige, og ikke alltid like gjennomtenkte, dekning har Trump kunnet spre sin gift til stadig flere verden rundt. Nå hagler kritikken mot Fox News for at de var med å bygge opp Trump, men hvor andreledes var de egentlig enn CNN, og alle de andre? En kan jo spørre seg hva Dagbladet og NRK nå skal gjøre som de ikke lenger kan live-oppdatere oss på Trumps twittring?

En kan merke seg at selv nå, når skipet snart er sunket ned i det mørke havet, er det fortsatt de som enda ikke har hoppet av. For så sterk har Trumps giftige retorikk og fortelling vært at millioner fortsatt støtter han. Kanskje en av fire velgere i USA ble antydet i en undersøkelse rett etter stormingen av kongressen at de støttet denne. Også i Norge har vi sett at menigheten fortsatt er fanget i et nett av løgner. Hans Rustad, redaktøren av Document.no har brukt de siste dagene på å spre konspirasjonsteorier om at de som stormet Capitol i virkeligheten var AFA eller ANTIFA, at det hele var en falsk flagg operasjon, noe som er ettertrykkelig blitt tilbakevist. Videre er det her noe en kan merke seg at Rustad og Document nå er ferd med å bli kastet ut av Norsk redaktørforening, og en kan vente at dette vil røre opp mye grums de neste ukene. Samme Rustad har likegodt sammenlignet stenging av Trumps twitter etter kuppforsøket med de lange knivers natt. På ulike norske debattsider spres fortsatt konspirasjonsteorier som blant annet QAnon. Av det mer kuriøse her kan nevnes hvordan Rustad 7. januar gikk i strupen på norsk ytre høyresiden andre store nettsted Reset og deres redaktør Helge Lurås. Lurås ble kritisert for å ha stadfestet at Trump hadde tapt. En kan her se både tilløp til en interessant maktkamp mellom de to nettsidene og et ulikt valg av strategi nå som Trumps stjerne er i ferd med å falle. Samtidig med at fascistmobben romsterte rundt inne i kongressbygningen satt den norske fascisten Hans Jørgen Lysglimt Johansen og heiet og fabulerte om en lignende storming i Norge. Bråkmakern og en rekke andre har vist hvordan tradisjonelle nynazister nå har funnet seg godt til rette i hans mikroparti Alliansen. Alliansen ble stiftet høsten 2016 nettopp med Trump som forbilde. Ikke for å glemme bør det her nevnes alle de, fra Studentersamfundet til NRK, som i 2016 og 2017 forsøkte å gjøre Lysglimt til en legitim ekspert på amerikansk politikk.

Trump hadde venner i mange miljøer, og fortsatt har han noen få igjen, også blant politikkere i Norge. Terje Johan Helgheim, gruppeleder i Sunnfjord Frp antydet ovenfor NRK at han ikke trodde noe på at det var Trumps tilhengere som faktisk stormet kongressen, han kom også med den falske teorien om at det var aktivister på venstresiden som i virkeligheten stormet kongressen. Simon Friis Larsen, som er lokalpolitikker for KrF, antydet i samme artikkel på NRK at han ikke kunne tro at det var virkelige supportere av Trump som stormet Capitol: «Trump-tilhengarar oppfører seg ikkje sånn. Har du sett det før?» De er kanskje et mindretall, men de viser på mange måter godt hvordan trumpismen og de fascistiske konspirasjonsteoriene har kunnet spre seg også ut bredere miljøer i Norge. Det er ingen grunn til å ikke ta dette på alvor.

Når rottene nå forlater det synkende skipet, er det viktig å ikke se seg blind på deres lange unnlatelse. Det å vende seg bort, ta avstand fra, en fascist den dagen han ikke lenger sitter ved makten er noe vi har sett før. Opportunister, populister og fascister blir ikke bedre om de bare tar avstand fra Trump nå, nå når han mistet sin makt. Vi må ikke glemme at de godt kunne tatt avstand en lang rekke ganger i løpet av de siste årene. Vi må spørre hvor var dagens kritikere var i 2015, da Trump lanserte seg som kandidat? Hvor var de var i 2016 da han vant valget? Hvor de har vært de siste fire årene? Ikke før nå har mange av dem endelig og tydelig vendt Trump ryggen, men hvor svømmer de i land og hvilken balast og inspirasjon har de med seg? Mange er dem som har brukt Trump til å bygge seg opp, noen åpenlyst, andre i det skjulte. Vi kan spørre når er det dags for et endelig offentlig oppgjør med alle disse trumpistene? Når skal vi kalle en fascist en fascist? I tiden fremover er det mange som har godt grunn til å gå veldig stille i dørene …

TRUMP, YOU ARE FIRED!

Til alle dere rotter som nå eventuelt føler dere støtt av denne artikkelen beklager jeg på det dypeste. Jeg har ikke i noe imot dere personlig, dere er intelligente og følsomme dyr, selv om dere svømmer i vår kloakk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere liker dette: